Pig Soul (Bra) - Chorume da Alma

[Chorume da Alma, egen utgivelse, 2011]



Denne instrumentalkvartetten springer ut av musikkmiljøet ved UNICAMP (Universidade Estadual de Campinas) i São Paulo, Brasil, og er håpløs å plassere på det musikalske kartet – og det er helt fint. Pig Soul blir av mange assosiert med RIO-bevegelsen(Rock in Opposition), noen peker på slektskapet til progressiv metal, mens andre vektlegger elementer fra fusion og avant-garde jazz. De besitter alle en flik av sannheten, for her sprenges de fleste musikalske rammer. Medlemmene avslører seg raskt som teknisk begavede musikere, men uten å briljere med komplekse og overdrevne solopartier i tide og utide.
Det er tre musikalske elementer jeg setter høyt; metal-musikkens energi, jazz-musikkens virtuose lekenhet, og prog-rockens pompøse kompleksitet. Pig Soul forener disse på en glitrende – og gnistrende måte, og dette debutalbum byr på en heidundranes musikalsk reise i musikksjangrenes grenseområder. Et sjeldent kaliber.
Hvis jeg lukker øynene og skrur volumet ekstra høyt opp under de mest intense partiene, manifesterer Pig Soul som en rabiesbefengt, ravende gal gris som roter rundt i søpla til John Zorn, Mike Patton og John McLaughlin – mens fråden velter ut mellom kjevene. Det er ikke tull engang.

Pig Soul er:
Montorfano "Chicão": piano, synth
Daniel Brita: gitar, trombone
Luis André "Gigante": trommer
Gustavo Boni: bass

Låten du hører her er tittelsporet fra debuten Chorume da Alma fra 2011.
CD-en kan(om du er heldig) kjøpes via Discogs, noe jeg gjorde. Ellers så ligger den faktisk på iTunes.

Tags: avant-garde, progressive metal, jazz, experimental

Assemble Head in Sunburst Sound (US) - Two Birds

[When Sweet Sleep Returned, Tee Pee Records, 2009]



Ok, nok et Bay Area-band med dype røtter til 60- og 70-talls psykedelia, med hang til heftig bruk av fuzz-pedal, theremin og orgel, som ikke går av veien for noen utsvevende jams og kosmiske instrumentalpartier. Med et bandnavn som Assemble Head in Sunburst Sound er syre-referansene og psych-tilhørigheten i tillegg meislet grundig fast.
Jeg kan røpe det først som sist; dette er ikke spesielt orginalt. Det gjør forresten ingenting, for selv om oppskriften er urgammel og ingrediensene resirkulerte, rører de i sjangergryta med en såpass stødig hånd, at dette blir en frydfull opplevelse fra første til siste riff.

AHISS startet opp i San Fransisco med Jefferson Marshall, Charlie Saufley og trommis Michael Lardas som kjernemedlemmer, og med faste bidrag fra Anderson Lanbridge på theremin og Ray Castro på keyboards. De slapp sitt egentlige debutalbum på vinyl i 2005. En selvtitulert, egenprodusert privat pressing på 500 eksemplarer, fyllt med elementer fra Pink Floyd, Amon Duul II og 13th Floor Elevators. Idag et svært ettertraktet samlerobjekt, naturlig nok.

Året etter gikk det meste på skinner for bandet, med signering på NY-etiketten Tee Pee Records, og med den sagnomsuste lydmagikeren Tim Green som produsent for den offisielle debutplaten, Ekranoplan, som ble lansert året etter. Utgivelsen ble viet en del oppmerksomhet, mest for musikken, men også pga linken til Green's tidligere bravader med undergrunnsstjerner som Comets on Fire, Melvins og Six Organs of Admittance.

Så i oktober 2008 var de igjen tilbake i Tim Green's Louder Studios, nå utvidet med multi-instrumentalisten Camilla Saufley på vokal, bass, keyboard og fløyte. Resultatet ble When Sweet Sleep Returned, et sterkt og mer ekspansivt album hvor vokalarbeid, kor og stemninger er tydeligere vektlagt. Linjene til MC5 og Blue Cheer har blitt vagere, og de synes å ha beveget seg ut av skyggene og inn i sollyset med sin til tider drømmende psykedelika – à la tidlig Pink Floyd og Byrds. De låter i det hele tatt mer fokusert og mindre kaotisk på dette helstøpte tredjealbumet, med gjennomgående gode låter, fengende riff og lagvis med drømmende vokalarrangementer. Alt iscenesatt på stilsikkert vis av Green – som har gitt produksjonen en akkurat passe ullen miks.

På den utvalgte låten, Two Birds, har Assemble Head in Sunburst Sound hanket inn Bret Constatino og Evan Reiss fra Sleepy Sun som korgutter. Også de et psykedelisk rockeband fra San Francisco. Denne episke og vakre låten har forøvrig «verdens lengste outro». Det gjør heller ingenting.

Tags: psych-rock, prog, spacerock, psychedelic, stoner

Träd Gräs och Stenar (SWE) - Låt oss tänka ett par dagar

[Gärdet 12.6.1970, LP, Subliminal Sounds, 2011]



Solen hang høyt på den skyfrie augusthimmelen og skinte ned på bleke ansikter som hastet forbi Helsinkis sentrumsgater denne lørdagen. Selv var jeg fokusert på den krøllete lappen med anbefalte vinylsjapper – jeg hadde fått av en lokal musikkinteressert kvelden før. Det var varmt, og symptomene på en gryende lørdagsmigrene meldte seg idet jeg skrittet raskt oppover Arkadiankatu – på vei mot Levykauppa X. Dette skulle være en av byens bedre butikker med ny og brukt vinyl, og målet var å finne noe obskur finsk musikk. Det var et godt stykke å gå, og idet jeg spant opp trappen til denne vinylsjappa ble jeg oppmerksom på at avtalen jeg hadde nede i sentrum var kun en drøy halvtime unna. Saatana! Jeg sendte et håpløst blikk utover alle de velorganiserte hyllemetrene med brukt vinyl, snudde meg mot min bedre halvdel og sa jeg skulle være rask. En lovnad jeg for en gangs skyld trodde mer på enn henne.

Det gikk som det måtte gå. Utvalget var stort og interessant, tiden for knapp, og hodet ble trangere og trangere. Jeg endte derfor opp med å raske til meg et noen nyheter som stod linet opp ved disken. En av disse var en gjenutgivelse av Träd Gräs och Stenars konsert fra legendariske Gärdetfestivalen, som fant sted i Stockholm 12-14. juni 1970. Det er Subliminal Sounds i Sverige som står bak denne flotte dobbelt-LP'en med et opplag på 500 eksemplarer, med liner notes, tidligere upublisert materiale og "splash coloured vinyl".

Festen på Gärdet var en illegal non-profit festival – i ånden til Monterey Pop og Woodstock-festivalen – som ble fullbyrdet til tross for sterk uvilje fra konservative myndigheter, pågående politi og et bekymret parkvesen. Sveriges første alternative musikkfestival var dermed et faktum.
Takket være Joakim Skogsberg som satt ved scenekanten med en Neumann mic og en Nagra båndspiller denne regntunge fredagen på festivalens første dag, ble denne konserten udødeliggjort, og fremstår idag som et historisk dokument over en brytningstid med den framvoksende hippie-bevegelsen i Sverige, og et politisk budskap fra en progressiv og uetablert musikkscene, rettet mot myndigheter og kommersielle festivalarrangører.

Låten "Låt oss tänka ett par dagar" som er vedlagt her, er riktignok ikke hentet fra Gärdet, men er en innspilling gjort i en liten hytte i Hertsjø, utenfor Bollnäs, engang på vinteren 69-70. Denne bonuslåten som kun finnes på vinylutgaven fyller hele side 4 på platen, og er en 21 minutter lang hypnotisk, fuzzifisert jam som med sin repeterende messing og roping gir assosiasjoner til en religiøs seanse, et stammerituale eller kanskje en regndans? Psychedelic freakout!

Albumet kan streames hos WiMP, men da uten låten "Låt oss tänka ett par dagar"

Tags: vinylrip, prog, psych-rock, psychedelic, experimental

Tripping Daisy, 1998, Foto©Steve Mirarchi

Tripping Daisy (US) – Community Mantra

[Tripping Daisy, Good Records, Sugar Fix Recordings 2000]



Texas-bandet Tripping Daisy var aktive gjennom hele 90-tallet uten å påkalle nevneverdig oppmerksomhet. Muligens med et lite unntak av singelen I Got A Girl fra 1995, som etter min mening er en pregløs sing-along punklåt som yter bandet liten rettferdighet.

Tim DeLaughter, Wes Berggren, Jeff Bouck og Mark Pirro utgjorde besetningen ved oppstarten i 1990. Siden skulle mannskapet variere noe, men med vokalist, gitarist og frontmann DeLaughter, samt gitarist Berggren som kjernemedlemmer hele veien inn. Bandet ble nemlig brått og brutalt oppløst etter at Berggren(m/ bart) døde av en overdose i oktober 1999, under innspillingen av bandets fjerde fullengder, som dessverre skulle bli det siste.
Verken Tripping Daisy eller Wes Berggren overlevde millenniumsskiftet, men restene av av bandet samlet seg umiddelbart om DeLaughter's nye prosjekt The Polyphonic Spree, et band som i skrivende stund teller hele 21 medlemmer!

Tripping Daisy(bandet) har blitt feilaktig oppfattet som et midt-på-treet grungeband, noe som nok kan tilskrives de to første albumene. I motsetning til bandene i nordvest med sin mørke og apatiske stil, fremstår de langt mer uhøytidlige og livsglade, og på dette albumet er eventuelle musikalske likhetstrekk eliminert. Avstanden mellom Dallas, Texas og Seattle, Washington er stor – på flere plan.
Tripping Daisy(albumet) er et eksempel på musikkhistoriens uforløste potensialer. Eminent pop-håndtverk, sjarmerende og upretensiøst, skranglete og eksperimenterende, bakoverskuende og forut for sin tid på en gang, tenker jeg om dette albumet, som ble bandets høydepunkt og tragiske endelikt.

I ettertid har flere og flere bemerket at bandet hadde større innflytelse på sin samtid enn de har blitt kreditert for, noe jeg gjerne tilslutter meg til.
De har et musikalsk uttrykk som balanserer elegant mellom velarrangert, psykedelisk pop og punkrock/grunge, og gir meg klare assosiasjoner til to av 90-tallets musikalske høydepunkter; Jane's Addiction og Flaming Lips. Noen hevder røttene går lengre tilbake, til Beatles' psykedeliske periode. Selv hører jeg aller tydeligst passasjer fra Beach Boys og Yes. Det sier litt om spennvidden i dette albumet!

Vedlagte låt, Community Mantra, er åpningssporet på det selvtitulerte albumet Tripping Daisy, som ble utgitt på Good Records, posthumt i 2000. Det er forøvrig den aller siste låten Wes Berggren spilte inn.

God lytt!

Tags: alt.rock, alternative, Neo-Psychedelia, pop

Rain Parade (US) - Saturday's Asylum

[Emergency Third Rail Power Trip, Enigma, 1983]

"Imørdsjensi..(kunstpause).. thørd reil... (kunstpause 2).. paovr trip"

Jeg husker ordlyden som det var i går. Den tilbakelente radiostemmen med de elegante fraseringene tilhørte Tom Sjeklesæther – da han på norsk radio introduserte meg for California-bandet Rain Parade's debutalbum, Emergency Third Rail Power Trip.
Tipper dette var i 1986. Navnet på programmet er visket vekk av tidens tann, men låten som introduserte meg for dette psykedeliske pop-bandet er som hugget i stein: Saturday's Asylum.

NRK-monopolet stod for fall, det var kredibelt å valse rundt med cowboyboots og bredbremmet Stetson, Jan «Devo» Kornstad snurret plater på Cruise Café, som på den tiden var en av hovedstadens progressive scener, og musikken tilhørte gjerne neo-psykedelia-bølgen fra Los Angeles.
Et av de aller fineste bandene fra denne bølgen er The Rain Parade, som ble dannet i 1981 av David Roback og Matt Piucci, og var en del av 80-tallets Paisley Underground-scene i L.A. sammen med andre essensielle band som The Long Ryders, Green on Red, Bangles og ikke minst Dream Syndicate.

Bandet var tidlig ute – og kanskje det aller beste til å redefinere psykedelisk garasjerock og søvnig solskinnspop fra 60-tallet. En trend som mange skulle følge i årene etter. Deriblant Roback's eget Mazzy Star. Den umiskjennelige lyden av elektrisk orgel og 12-strengers Rickenbacker skaper noen drømmeaktige lydlandskaper vi kjenner igjen fra The Byrds, og dette albumet tåler utvilsomt å måles opp mot en slik referanse.

Emergency Third Rail Power Trip fra 1983 er forøvrig det eneste albumet David Roback medvirker på. Han dro raskt videre for å danne Opal sammen med Dream Syndicate's orginalbassist, Kendra Smith. Et annet prosjekt verdt å låne øre til, og gjerne mens du leser om albumet Happy Nightmare Baby på 101 Plater Du Ikke MÅ Høre Før Du Dør.


Her på berget hadde vi et band som kan sies å være en slags paralell til Rain Parade, nemlig Oslo-bandet Matchstick Sun. Jeg skrev noen ord om deres geniale men undervurderte album Flowerground i fjor, og det aner meg at også de har hatt noen runder med Emergency Third Rail Power Trip. Begge bandene er uansett eksponenter for psykedelisk pop-musikk fra øverste hylle – på hver sin side av Atlanterhavet.

Tags: psychedelic, pop, Paisley Underground, alternative