Black – musikalsk oppvåkning

Dream.Syndicate-Sardines


Artist: Dream Syndicate (US)
Track: Black
Album: Ghost Stories / Enigma / 1988





Midt i en tidkrevende omorganisering av platesamlingen ble jeg sittende og spille noen gamle plater med Dream Syndicate – som har stått og samlet støv i snart 20 år. Dream Syndicate var et av de klassiske amerikanske gitarbandene, aktive gjennom det meste av 80-tallet. De var et alternativt rockeband før «alt.rock» var blitt et begrep, med utspring fra Paisley Underground-bevegelsen i post-punkens Los Angeles.



I starten var de tydelig influert av Velvet Underground, mens de etter at Kendra Smith forlot bandet tonet ned den litt primitive punk-attityden – og fikk en litt annen karakter – der blues- og country-tradisjonene ble mer fremtredende. Om de lignet på Velvet Undergroud i starten, så slektet de nok mer på Crazy Horse og Byrds senere i karrieren.

Karl Precoda, Kendra Smith, Dennis Duck, og frontfigur Steve Wynn på vokal/gitar utgjorde besetningen i starten. Siden ble Kendra Smith erstattet av David Provost, og Precoda av Mark Walton.
Etter en liten pause gjenoppstod Dream Syndicate med Wynn, Duck og Walton, men nå med Paul B. Cutler på gitar. Det var denne besetningen som gjestet Oslo i 1988, og denne besetningen som avsluttet kapittelet Dream Syndicate for godt.

Min første skjellsettende konsertopplevelse kom med nettopp Dream Syndicate – på klubben Sardine’s i Oslo – på Ghost Stories-turnéen i 1988. En konsert som ble hamret inn i hukommelsen til tonene fra Paul B. Cutler’s penetrerende gitarlyd. For meg en grensesprengende opplevelse, og en slags musikalsk oppvåkning.
Frem til denne konserten hadde jeg fartet mest rundt på konserter med heavy-metal og hardrock-ikoner som Iron Maiden, Metallica, AC/DC, Marillion og Gary Moore. I store anonyme idrettshaller, og alltid med en viss distanse til bandet. Nå stod jeg plutselig ansikt til ansikt med musikerne, og fulgte hver enn bevegelse, hvert et trinn på Sardine’s lave scene. Tror jeg kunne ha telt svetteperlene i pannen på Steve Wynn mens han på manisk vis dro i gang Black:

«Close the curtains, pull the shades down low. Turn around and slam the door when you go, cause I don't want you to see me»


Det var et trøkk og en intensitet jeg aldri tidligere hadde opplevd under en konsert. Epoken med heavy-rock i store haller sluttet for min del denne høstkvelden i 1988. Jeg hadde sett lyset i form av Dream Syndicate.

Tilbake til nåtiden. Skal man minnes eller kanskje utforske bandet idag, er det greit å starte med debutalbumet The Days of Wine and Roses, som er en gjenklang av Velvet Underground. Medicine Show fra (–84), eller den forrykende Live at Raji’s fra 1989 er også fine steder å starte.

Ghost Stories fra 1988 er nok ikke på det nivået, men jeg synes fortsatt det er et bra album. Om ikke helheten, så i hvertfall mange av låtene holder et meget bra nivå den dag i dag. Er villig til å hevde at Ghost Stories er et av 80-tallets ufortjent oversette album. Derfor vil jeg at du skrur lyden høyt, høyt opp og lytter til Black fra Ghost Stories. Min personlige killerlåt på alle vorspiel mens 80-tallet fadet ut, før 90-tallet og grungen skulle komme og forandre alt.





blog comments powered by Disqus