Jason

Det var blitt sent, og jeg så frem mot en god natts søvn. Som vanlig gjorde jeg unna toalettbesøket mens jeg sto og flikket med tommelen på den fettete touch-skjermen. Et slags monotont rituale – på jakt etter nyheter som glapp i løpet av en hektisk dag.
blogEntryTopper


Artist: Jason Molina
Track: The Harvest Law
Album: Autumn Bird Songs / 10" EP, Graveface Records / 2012
Photo: Jason Molina –
CC Flickr: Nick Helderman

Den uendelige Twitter-strømmen raste forbi i takt med tannbørsten. En kort melding fanget plutselig oppmerksomheten – akkurat i det den forsvant ut av syne. Tommelen svarte momentant med å reversere strømmen. Tannbørsten hadde stoppet opp og det ble med ett helt stille. Jeg blunket, myste, og leste en gang til mens det lille sjokket gradvis gikk over i vemod: «RIP Jason Molina»

Cattle on their knees tonight. Remember it. Wolf eyes bleeding, on the holy thorns



Det ble ingen god natts søvn. Min bedre halvdel hadde forlengst tatt turen til drømmeland og jeg hadde ikke annet valg enn å pløye meg gjennom faste musikknettsteder, forumer og ymse blogger – på jakt etter svar som sjelden er å finne.

Jeg visste at mannen var syk, at han måtte avbryte turnéen med Will Johnson allerede i 2009, men ikke at han var i ferd med å drikke seg rett i døden. At de siste par årene hadde vært et kamp mot sykdom, med en rekke opphold på sykehus og rehab-senter, var også en kjent sak og omtalt på magnoliaelectricco.com i september 2011. I samme posting bes det også om finansiell hjelp pga manglende sykeforsikring, men det bærer også bud om at det er lys i enden av den mørke tunnelen: «He is currently working on a farm in West Virginia raising goats and chickens for the next year or so, and is looking forward to making great music again.»

Den 5. mai 2012 kom det omsider livstegn fra Jason selv, og ytterligere håp om bedring: «For the time being I am doing well, still in recovery and still in treatment until probably the summer does its thing. (...)there are actually some musical projects on the distant radar screen, but for those who understand, I am taking this in much smaller steps than I’m used to. Keep the lamps trimmed and burning!»

Dette skulle vise seg å bli Jason Molinas offisielle avskjedshilsen til hengivne og bekymrede fans. Rekonvalesensen endte ikke slik mange håpet – men noen fryktet. Ti års alkoholisme var mer enn kroppen maktet, og Jason Molina døde av organsvikt hjemme i Indianapolis, 16. mars 2013, i en alder av 39 år.

There will be trouble with me. There will be trouble more than these. And i warned you ten times of these things



Jason Molina etterlater seg en betydelig produksjon som spenner over 15 år, en enorm samling av kvalitetslåter i kraft av å være frontmann, låtskriver og sanger med først Songs: Ohia, siden Magnolia Electric Co., men også under eget navn. Enten han fremførte sin nakne, angstfylte blues, mørke gospel eller klassiske 70-talls gitarrock – i fotsporene av Crazy Horse, har den klare tenorrøsten satt sitt unike preg på disse innspillingene. I tillegg var han en brilliant låtskriver, en av de aller beste, vil jeg si.

Min bedre halvdel snudde seg rundt og gryntet i det jeg satte på hodetelefonene, og åpnet den digitale utgaven av Autumn Bird Songs. Vinylplaten med et opplag på 350 eks. følger kunstboken «From Black Sheep Boys to Bill Collectors», en presentasjon av de musikkrelaterte arbeidene til William Scaff, men jeg må innrømme at det var bokens tonefølge som fikk meg til å bestille dette håndnummererte samlerobjektet.
Bok og plate kom rett før jul og de åtte spartanske sangene vokste seg sterkere for hver gang jeg la stiften til rillene – mens vintermørket utenfor gradvis slapp taket, og dagene ble mer levelige igjen. Jeg skrev en liten sak om utgivelsen her: A mysterious package

Autumn Bird Songs er (så langt vi vet) de siste sangene Molina spilte inn før han forsvant fra rampelyset og tok fatt på sin lange, tunge kamp mot alkoholen. Det er et sterkt dokument som fremstår enda sterkere posthumt. Låtene bærer preg av å være grove skisser, demoinnspillinger med minimalistisk teknikk. Tilsynelatende innspilt med én mic og en båndopptager. Det kjennes likevel ubetydelig at opptaket klipper ved de mest intense partiene, for den klare, verkende stemmen, den unike gitartuningen og det gudsbenådede låtskrivertalentet skinner som aldri før i de evige fortellingene om smerte, mørke og håp. Gud vet hvilke demoner som måtte nedkjempes før disse sangene var festet til tapen...

Sang nummer to, The Harvest Law, er for min del platas høydepunkt med den urovekkende nedtellingen mot endelikt. Sangen gir meg assosiasjoner til «Black Eyed Dog» fra Nick Drakes siste hjemmeinnspilling før han sovnet inn for godt. Begge disse sangene deler det grove, minimalistiske uttrykket, og begge fremføres av plagede sjeler som aldri nådde helt ut i sin samtid. Nick Drake fikk sin berømmelese i ettertid, trigget av VW-reklamen med låten Pink Moon.
Hvilken posisjon og anerkjennelse fremtiden vil gi Jason Molina er ikke godt å si. Molina var kanskje ikke ment å være for alle, men for de få som slipper ham inn – vil han alltid ha sin plass.

Something must have happened to both of us. Something must have happened, something always does... I lived low enough so the moon wouldn't waste its light on me.



I et intervju for noen år siden pratet Molina om oppveksten ved Lake Erie, hvor han av og til ruslet utpå isen ved storm, på beksvarte natten, hvor han fant områder der vinden hadde blåst vekk all snøen og etterlatt seg store glatte flater med is. På slike netter kunne han legge øret mot isen og høre på avgrunnen der nede. Av og til kunne han skimte et blågrønt lys som flakket rundt – langt der nede...


Farewell, Jason.

blog comments powered by Disqus