A Beat Generation

Det skjedde i 1986. Romfergen «Challenger» eksploderte i et hav av røyk rett etter take-off, den tragiske Vassdal-ulykken førte til at 16 norske soldater aldri skulle vende hjem, og midt oppi alt dette blomstret den norske rockescenen som aldri før.

Det var 80-tallets beste norske musikkmagasin, Beat (sorry Rønsen), som unnfanget idéen om å promotere de mest spennende bandene som poppet opp på norske rockescener. Beat stod også for utgivelsen av albumet, og jeg tror det ble med denne ene LP-utgivelsen. CD-samlinger derimot, skulle det etterhvert bli flere av.

Hvordan står samlingen seg i dag, nesten 30 år etter? Jeg legger stiften på rillene og spisser ørene mens tidsmaskinen durer av sted..

blogEntryTopper


Artist: Helter Skelter (NOR)
Track: Hole In My Pocket
Album:
A Beat Generation / Beat / 1986
Photo: Helter Skelter ©Terje Hansen (Scan from gatefold)



Det er en blandet opplevelse å høre igjen disse låtene i 2014. Tidskoloritten preger låtene på godt og vondt, påvirkningen fra «den nye bølgen med amerikansk gitarrock» fremstår mye tydeligere i dag – uten at dette nødvendigvis er skjemmende. Mangelen på orginalitet og egenart er likevel det største ankepunktet mot disse låtene, og bandene fremstår i dag dessverre litt som bleke kopier av samtidige størrelser innen amerikansk og britisk gitarrock.

Her følger en overfladisk, brutal og høyst subjektiv rangering av disse 12 sporene – 28 år etter:


A1 Åpningslåten After Ages med Colors Turned Red er som et ekko av Dream Syndicate. Bare litt slappere. Litt ut i låten går det litt på tomgang og minner mer om en middels Midnight Oil-låt med allsangfaktor. Ok låt. Godkjent.

A2 Så følger Tunicates med Arne Berggren bak trommene og den habile vokalisten Ingeborg Magerøy i front. Tunicates kunne ha blitt et norsk Lone Justice, men gjennombruddet lot vente på seg, og bandet ble etterhvert til Dronning Mauds Land. Flott vokal og en melankolsk liten poplåt. Godkjent.

A3 Femi Gange sparker i gang albumets tredje låt, I Wanna Know. Frigjørende med litt fet garasjerock med munnspill og Ulrik Torgersens brutale vokal som bumerke. Friskt, tidløst, bredbent og helt upåvirket av tidens tann. Blottet for særpreg, men godkjent så det holder.

A4 Spranget, eller tør jeg si fallet til neste låt er stort. Den flamboyante kunstrocken til de tre jentene i Make Up er ikke min kopp te. Nina Hagen og Laurie Anderson var heller ikke min kopp te på 80-tallet, og Paint høres veldig datert og slitsomt ut i dag. Ikke bestått.

A5 Flere hakk opp når Couldn't Happen Here drar til med Beauty Enter. En nydelig låt som like gjerne kunne vært et utelatt spor fra REM's Fables Of Reconstruction. Simpelt tjuveri men godt håndtverk. Best til nå.

A6 Willy B's Crawdaddy Simone, et legendarisk liveband med klare referanser til 60-talls garasjerock, avslutter albumets første side med fyrverkeriet Crawdaddy Simone. En låt jeg syntes var steintøff helt til jeg oppdaget orginalen med The Syndicats. Vanskelig å hoppe etter Wirkola. Nuggen.

B1 B-siden åpnes med gjengen som fant seg tidenes norske bandnavn, Russian Amcar Club. Låten Otto klokker inn på 80 sekunder og det er greit nok. Også her er det 60-talls freakbeat med mye orgel, mye skrik men lite ull. Ikke bestått.

B2 Just Another Lazy Day synger Ping Pop. Bandet til Harald Tusberg Jr. har i hvertfall et eget uttrykk som er vanskelig å båssette, med sin blanding av 80-talls dystopi og elektronika. Albumet med samme navn ble produsert av Stranglers-bassist Jean Jacques Burnel, men jeg tenker bare på Beranek når jeg hører dette. Besnærende og bestått under tvil.

B3 Så følger samlealbumets beste kort, Oslo-bandet Follow That Dream. Into Your Hands er like frisk som i 1986. Kvalitet holder seg. Synd og urettferdig at bandet ikke holdt mer enn et års tid, bra for Dum Dum Boys som fikk seg en stødig bassist i Aslak Dørum. Meget Godt.

B4 Fortsatt opptur. The Last Detail ruver i skyggen av Dream Syndicate med I Had A Friend. Solid låt som ruller og går som en gammel Stones-låt. Jeg finner meg en pils og skrur opp volumet et par hakk. Fett nok dette her!

B5 ..and now for something completely different! Et band som synger på morsmålet og fortsatt holder på! Ja selvsagt hele norges De Lillos. Det er lett å la seg sjarmere av den minimalistiske musikken og tekstene til Lillo-Stenberg. Klart dette bandet hadde fremtiden for seg. I hvertfall nasjonalt. Meget Godt.

B6 Da har vi gjort unna samlealbumet. Bare jokeren står tilbake. Ja, jeg mener dette er jokeren i bunken. Trønderne i Helter Skelter synger ikke på norsk og slektskapet til amerikansk gitarrock er uomtvistelig. De har likevel en x-faktor og låten Hole In My Pocket har en oppbygging og avslutning som det gnistrer av.
Bassisten heter Ulf Risnes og skulle siden gjøre suksess med Tre Små Kinesere. Helter Skelter døde samtidig med – og delvis på grunn av – drapet på Olof Palme.
blog comments powered by Disqus