Vanguards at Jordal Amfi 1982



Rockemønstring i Oslo høsten 1982. Et av 60-tallets mest markante rockeband, Vanguards, med de profilerte gitaristene Terje Rypdal og Freddy Linquist er gjenforent foran et fullsatt Jordal Amfi.
Kanskje inspirert av punkrockens destruktive atferd finner den fremoverlente vokalisten Bjørn Nordvang det passende å knuse gitaren til pinneved. Et kalkulert publikumsfrieri ved overgangen mellom «Mot ukjent sted» og Move-låten «I Can Hear The Grass Grow». Litt underlig i grunn, da «Mot ukjent sted» var en superhit for Vanguards i 1965. Var det oppgjør med egen fortid som «danseband»? Det er i hvertfall et lite stykke norsk rockehistorie.

Til forsvar for The Vanguards og deres til dels langt fra vellykkete utgivelser med norske tekster, kan jeg fortelle at forholdene var helt annerledes den gang. Vi gikk ikke rundt og tenkte på artistene og platene som noe som skulle evalueres mange tiår senere. Mange så The Vanguards på scenen når sjansen bød seg (hvor de så godt som aldri spilte norsktekstete låter), og var som oftest mer enn fornøyd med det som ble servert. Vi gikk for å se The Vanguards hvor Rypdal eller Lindquist håndterte sine gitarer på de mest utrolige måter, og jeg betalte en gang hele syv kroner for å se bassist Johnny Sareussen vise fram sine ferdigheter på bassgitar! Hans spill på "I can hear the grass grow" var imponerende. –Willy B.

Comments

A Beat Generation

Det skjedde i 1986. Romfergen «Challenger» eksploderte i et hav av røyk rett etter take-off, den tragiske Vassdal-ulykken førte til at 16 norske soldater aldri skulle vende hjem, og midt oppi alt dette blomstret den norske rockescenen som aldri før.

Det var 80-tallets beste norske musikkmagasin, Beat (sorry Rønsen), som unnfanget idéen om å promotere de mest spennende bandene som poppet opp på norske rockescener. Beat stod også for utgivelsen av albumet, og jeg tror det ble med denne ene LP-utgivelsen. CD-samlinger derimot, skulle det etterhvert bli flere av.

Hvordan står samlingen seg i dag, nesten 30 år etter? Jeg legger stiften på rillene og spisser ørene mens tidsmaskinen durer av sted..

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Miles away



Gud er nede i herregarderoben forresten!


Festival-konfransier Knut Borge kunne neppe ha introdusert hovedgjesten på en mer minneverdig måte. Stedet er Idrettens Hus, og anledningen er Molde International Jazz Festival 1984. Nervøs venting og negative vibber var som blåst bort, det hersket en munter og oppspilt stemning i lokalet nå som alt hadde ordnet seg. Klokken var nærmere ett på natten, og nærmere 2000 forventningsfulle publikummere ventet spent på Miles Davis Septett. De var i utgangspunktet på ettermiddagskonsert og hadde ventet i timesvis på legenden.

blogEntryTopper
Read More & listen!
Comments

Haniwa Chan

Det er ikke så ofte jeg lytter til musikk fra «soloppgangens land», og gjør jeg det, er det som regel ellevill støyrock, slik bare japanerne makter å lage. Her er en raritet fra 1983, og det er på ingen måte støy. Bare ellevill galskap.

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Treje Rypdal Trio/Vanguards (video)



VHS-rip from the big benefit concert Rock on the Dock , which took place at Aker Brygge in Oslo, 1985. Rock on the Dock was a part of the Forente Artister(United Artists project) wich was a group of Norwegian artists that went together in order to raise money for the victims of hunger in Africa.


Rypdal first rocks his socks off with the heavy tune «Chaser», then he calms down with the beautiful piece «Ørnen», before he hook up with his old band from the sixties, The Vanguards!
Damn, that man knows how to treat a Stratocaster!

The concert was broadcasted (live?) by NRK (The Norwegian Broadcasting Corporation)

Source: H.264, 638x468, 298MB + Ogg Theora, 638x468, 164MB
Duration: 15:40
Comments

Saturday's Asylum

Imørdjensi. Thørd reil. Pavr trip.



Jeg husker ordlyden som det var i går. Den tilbakelente radiostemmen med kunstpauser og elegante fraseringer tilhørte Tom Sjeklesæther da han introduserte California-bandet Rain Parade's debutalbum. Programtittel og tidspunkt er visket vekk av tidens tann, men jeg tipper 1985-86. Låten Saturday's Asylum og introduksjonen av denne er dog meislet grundig fast i minnet.
blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Flowerground

Av og til blir jeg stående og granske søylene med gamle CD-er som står og samler støv på soverommet. De står der som slitne bautaer fra en svunnen tid, og jeg tror de har innfunnet seg med sin skjebne i kulde, trekk og dunkel belysning.

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

City Of Tiny Lites

100219-Zappa-tinylites

Artist: Frank Zappa
Track: City Of Tiny Lites
Album: Buffalo(bootleg) / Vaulternative Records / 2007





Det er snart tre år siden Vaulternative Records slapp det doble live-albumet Buffalo med Frank Zappa, fra en het oktoberkveld i Buffalo, NY i 1980. Labelen Vaulternative ble startet med henblikk på posthumt konsertutgivelser med Zappa – hvor dette er den andre utgivelsen.

Jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg har spilt gjennom hele – eller deler av dette forrykende albumet – men hver gang oppdager jeg nye ting og hver gang slår det meg, for noen musikere, og for et samspill!
Bandet på denne tiden bestod av blant annet stuntgitarist Steve Vai og soul-vokalist Ray White, som gjør en formidabel vokalprestasjon på City of Tiny Lites, men legg også merke til den supertighte trommingen til Vinnie Colaiuta på denne låten.

Buffalo er et av mine favorittalbum med Zappa, og det fungerer også fint som en introduksjon til denne geniale gitaristens/komponisten/produsentens omfattende univers. God lytt!

Without deviation from the norm, progress is not possible –Francis Vincent Zappa


Comments

Lars Hertervig

100129-hertervig-De Press
Oljemaleri «Gamle Furutrær» av Lars Hertervig

Artist: De Press
Track: Lars Hertervig
Album: Lars Hertervig EP / Siberia music / 1981





Punken hadde gått fra å være et sjokkerende og avskyelig fenomen til å bli nærmest stueren. Begrepet New Wave, eller nyveiv som fornorskingskåte nordmenn yndet å kalle sjangeren, var på alles tunger og i alles ører. I hvertfall de unge som ikke hadde fortapt seg i post-disco og annen forferdelig dansemusikk. Det var kredible band som Joy Division, Jam, Bauhaus, Undertones og Talking Heads vi tøffe guttene hørte på.Vi er i skulderputens år. Amerikanerne har fått Cowboy-Ronald og MTV. Vi har fått Mor-Gro og De Press, og kalenderen viser 1981.



Kanskje norges største, og i hvertfall det mest karismatiske post-punkbandet, De Press, hadde gitt ut det etterhvert legendariske debutalbumet Block To Block. Litt senere samme år slipper de tolvtommeren Lars Hertervig. EP-en består av kun tre låter, hvorav Chicken og Fiskepudding er to energiske tullepønkelåter. Kontrasten blir derfor stor til hovedlåten Lars Hertervig, som er tyngre, deprimerende og fyllt med galskap. Ikke ulikt livet til den betydelige kunstmaleren ved samme navn.

Rogalandsmaleren Lars Hertervig ble født i 1830, og vokste opp med sin kvekerfamilie på et småbruk på Borgøya i Rogaland. I en alder av 22 år havnet Hertervig i Düsseldorf, hvor han gikk i lære hos ingen ringere enn Hans Gude. Alt lå til rette for den særdeles lovende unge maleren.
To år senere, plaget av schizofreni, tungsinn og forfølgelsesforestillinger, dro han hjem til Norge. Hverken en sjøreise til Malaga eller et opphold på det den gang nye asylet Gaustad utenfor Oslo, hadde noen virkning på lidelsen. Iflg legejournalen på Gaustad uttalte Hertervig seg om årsaken til sin melankoli «at den var fremkomet ved stirrende iagtagelse af landskaperne i solskinn» Andre hevdet at en ulykkelig kjærlighetshistorie førte til voldsomme humørskiftinger og raske tegn på forstyrret adferd. Det ble observert at han onanerte – noe som den gang var kjent for å skade hjernen – og diagnosen ble oppgradert fra melancholia til dementia. Paradoksalt nok blir Hertervig omtalt som lysets maler.

Ingenting kunne helbrede ham, og lidelsen skulle vise seg å påvirke hans følgende arbeider i større og større grad.
Påvirket ble nok også De Press’ vokalist Andrej Nebb. Det er uvisst om det var historien om den paranoide kunstmaleren, eller de romantiske landskapsmaleriene av forvridde furutrær mot blå Rogalands-himmel som fascinerte den eksentriske polakken mest. Albumets fremside er i hvertfall prydet av Hertervig’s kjente maleri Gamle Furutrær. Forøvrig et godt eksemple på at vinylformatet er CD-en overlegen når det kommer til kunstformidling!

Senere skulle De Press utvikle seg i en litt annen retning, mot et mer elektronisk avantgardistisk uttrykk, under navnet Holy Toy. Det må bli en annen historie – en annen gang.


Han henger der på furutrær
Hun ligger nede på knær
Han er helt naken
Rom sprer seg - vill tåke
Eiendommelig stemning, stillhet, ingen mening.

Lars Hertervig våkner opp i natt
Lars Hertervig våkner opp i natt

Reiser seg fra mørkets grav
Haster mot den tunge stein
Rister bort rester av jord og svever i sin egen grend

Han henger der med smerter
Hun ligger nede og masturberer
Svetten renner fra hele hans kropp
Dropper ned på hennes lår
På himmelen svever lysende form
På havet brenner oljeplattform

Lars Hertervig våkner opp i natt
Lars Hertervig våkner opp i natt

Langt borte ligger sjøen som ikke rører seg og er grunn
Seilskuter med åpent seil ligger stille og venter på vind. Videre!!



Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Hertervig
http://erlingjensen.net/Historie/larshertervig.htm


Comments

Black – musikalsk oppvåkning

Dream.Syndicate-Sardines


Artist: Dream Syndicate (US)
Track: Black
Album: Ghost Stories / Enigma / 1988





Midt i en tidkrevende omorganisering av platesamlingen ble jeg sittende og spille noen gamle plater med Dream Syndicate – som har stått og samlet støv i snart 20 år. Dream Syndicate var et av de klassiske amerikanske gitarbandene, aktive gjennom det meste av 80-tallet. De var et alternativt rockeband før «alt.rock» var blitt et begrep, med utspring fra Paisley Underground-bevegelsen i post-punkens Los Angeles.



I starten var de tydelig influert av Velvet Underground, mens de etter at Kendra Smith forlot bandet tonet ned den litt primitive punk-attityden – og fikk en litt annen karakter – der blues- og country-tradisjonene ble mer fremtredende. Om de lignet på Velvet Undergroud i starten, så slektet de nok mer på Crazy Horse og Byrds senere i karrieren.

Karl Precoda, Kendra Smith, Dennis Duck, og frontfigur Steve Wynn på vokal/gitar utgjorde besetningen i starten. Siden ble Kendra Smith erstattet av David Provost, og Precoda av Mark Walton.
Etter en liten pause gjenoppstod Dream Syndicate med Wynn, Duck og Walton, men nå med Paul B. Cutler på gitar. Det var denne besetningen som gjestet Oslo i 1988, og denne besetningen som avsluttet kapittelet Dream Syndicate for godt.

Min første skjellsettende konsertopplevelse kom med nettopp Dream Syndicate – på klubben Sardine’s i Oslo – på Ghost Stories-turnéen i 1988. En konsert som ble hamret inn i hukommelsen til tonene fra Paul B. Cutler’s penetrerende gitarlyd. For meg en grensesprengende opplevelse, og en slags musikalsk oppvåkning.
Frem til denne konserten hadde jeg fartet mest rundt på konserter med heavy-metal og hardrock-ikoner som Iron Maiden, Metallica, AC/DC, Marillion og Gary Moore. I store anonyme idrettshaller, og alltid med en viss distanse til bandet. Nå stod jeg plutselig ansikt til ansikt med musikerne, og fulgte hver enn bevegelse, hvert et trinn på Sardine’s lave scene. Tror jeg kunne ha telt svetteperlene i pannen på Steve Wynn mens han på manisk vis dro i gang Black:

«Close the curtains, pull the shades down low. Turn around and slam the door when you go, cause I don't want you to see me»


Det var et trøkk og en intensitet jeg aldri tidligere hadde opplevd under en konsert. Epoken med heavy-rock i store haller sluttet for min del denne høstkvelden i 1988. Jeg hadde sett lyset i form av Dream Syndicate.

Tilbake til nåtiden. Skal man minnes eller kanskje utforske bandet idag, er det greit å starte med debutalbumet The Days of Wine and Roses, som er en gjenklang av Velvet Underground. Medicine Show fra (–84), eller den forrykende Live at Raji’s fra 1989 er også fine steder å starte.

Ghost Stories fra 1988 er nok ikke på det nivået, men jeg synes fortsatt det er et bra album. Om ikke helheten, så i hvertfall mange av låtene holder et meget bra nivå den dag i dag. Er villig til å hevde at Ghost Stories er et av 80-tallets ufortjent oversette album. Derfor vil jeg at du skrur lyden høyt, høyt opp og lytter til Black fra Ghost Stories. Min personlige killerlåt på alle vorspiel mens 80-tallet fadet ut, før 90-tallet og grungen skulle komme og forandre alt.





Comments