A Beat Generation

Det skjedde i 1986. Romfergen «Challenger» eksploderte i et hav av røyk rett etter take-off, den tragiske Vassdal-ulykken førte til at 16 norske soldater aldri skulle vende hjem, og midt oppi alt dette blomstret den norske rockescenen som aldri før.

Det var 80-tallets beste norske musikkmagasin, Beat (sorry Rønsen), som unnfanget idéen om å promotere de mest spennende bandene som poppet opp på norske rockescener. Beat stod også for utgivelsen av albumet, og jeg tror det ble med denne ene LP-utgivelsen. CD-samlinger derimot, skulle det etterhvert bli flere av.

Hvordan står samlingen seg i dag, nesten 30 år etter? Jeg legger stiften på rillene og spisser ørene mens tidsmaskinen durer av sted..

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

The Road Becomes What You Leave (video)



«The Road Becomes What You Leave» is a hard-to-categorize film. It's a shortfilm, a concert film, a music documentary, and a different perspective on the «band-on-the-road-genre». A quiet, distant meeting with Magnolia Electric Co., but occasionally you get a glimpse into the life of Jason Molina and his band.

Most of the film is about life on the road. Small motel rooms, junk food, gas stations. Bringing in and setting up the equipment night after night. Rainy days. Struggle. Epic images of the passing prairie landscape, concerts in desolated small towns, fulfilling young people's hopes and dreams. A document about life on the road, without any glitter and fame.

Farewell, Jason.


Molina's songs are sad, yes, but they are also filled with beautiful poetry, timeless riffs, transcendent melodies, palpable anger and, at times, a rich, pure life-affirming power. For many people, these songs have served as the soundtrack to life's seismic shifts, a healing balm to inevitable trauma. I'm one of those people. –MARK BAUMGARTEN




Source: H.264, 720x480, 261MB + Ogg Theora, 720x480, 152MB
Duration: 21:37
Directed by Todd Chandler
Shot on location in Alberta, Saskatchewan and Manitoba, Canada during Spring 2005.




Comments

Community Mantra

Texas-bandet Tripping Daisy var aktive gjennom hele 90-tallet uten å påkalle nevneverdig oppmerksomhet. Muligens med et lite unntak av singelen I Got A Girl fra 1995, som etter min mening er en pregløs sing-along punklåt som yter bandet liten rettferdighet.
blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Trieste

GiftsFromEnola
Gifts From Enola – Photo © Gabeface, used with permission

Artist: Gifts From Enola
Track: Trieste
Album: From Fathoms / The Mylene Sheath / 2009





Dette har jeg egentlig hørt mange ganger før – men så er det så fordømt energisk og fengende at jeg lar meg rive med på samme måte som første gangen Mogwai eksploderte i gitarstøy foran meg på Øya-festivalen en varm soldag i 2003.
Formelen er gjennomprøvd. Instrumental post-rock hvor gitarer og trommer dominerer lydbildet. Rolige passasjer, heavy riff, skiftende stemninger og temposkifter. Cinematiske lydlandskaper som bygger seg sakte opp, blir monumentale og massive før det hele eksploderer i gitarstøy. Tenk en blanding av Explosions In The Sky og ISIS eller Mogwai og This Will Destroy You. Ja, omtrent der ligger Gifts From Enola.

De er et relativt ferskt band fra Virginia som startet i 2006 og ga ut det egenproduserte debutalbumet Loyal Eyes Betrayed the Mind samme år.
Nå er de plukket opp av det uavhengige plateselskapet The Mylene Sheath, som har delvis spesialisert seg på post-rock/metal-sjangeren, og i juni i år kom albumet From Fathoms ut, hvor altså låten Trieste er hentet fra. En episk perle på 12 minutter!
Comments

Black – musikalsk oppvåkning

Dream.Syndicate-Sardines


Artist: Dream Syndicate (US)
Track: Black
Album: Ghost Stories / Enigma / 1988





Midt i en tidkrevende omorganisering av platesamlingen ble jeg sittende og spille noen gamle plater med Dream Syndicate – som har stått og samlet støv i snart 20 år. Dream Syndicate var et av de klassiske amerikanske gitarbandene, aktive gjennom det meste av 80-tallet. De var et alternativt rockeband før «alt.rock» var blitt et begrep, med utspring fra Paisley Underground-bevegelsen i post-punkens Los Angeles.



I starten var de tydelig influert av Velvet Underground, mens de etter at Kendra Smith forlot bandet tonet ned den litt primitive punk-attityden – og fikk en litt annen karakter – der blues- og country-tradisjonene ble mer fremtredende. Om de lignet på Velvet Undergroud i starten, så slektet de nok mer på Crazy Horse og Byrds senere i karrieren.

Karl Precoda, Kendra Smith, Dennis Duck, og frontfigur Steve Wynn på vokal/gitar utgjorde besetningen i starten. Siden ble Kendra Smith erstattet av David Provost, og Precoda av Mark Walton.
Etter en liten pause gjenoppstod Dream Syndicate med Wynn, Duck og Walton, men nå med Paul B. Cutler på gitar. Det var denne besetningen som gjestet Oslo i 1988, og denne besetningen som avsluttet kapittelet Dream Syndicate for godt.

Min første skjellsettende konsertopplevelse kom med nettopp Dream Syndicate – på klubben Sardine’s i Oslo – på Ghost Stories-turnéen i 1988. En konsert som ble hamret inn i hukommelsen til tonene fra Paul B. Cutler’s penetrerende gitarlyd. For meg en grensesprengende opplevelse, og en slags musikalsk oppvåkning.
Frem til denne konserten hadde jeg fartet mest rundt på konserter med heavy-metal og hardrock-ikoner som Iron Maiden, Metallica, AC/DC, Marillion og Gary Moore. I store anonyme idrettshaller, og alltid med en viss distanse til bandet. Nå stod jeg plutselig ansikt til ansikt med musikerne, og fulgte hver enn bevegelse, hvert et trinn på Sardine’s lave scene. Tror jeg kunne ha telt svetteperlene i pannen på Steve Wynn mens han på manisk vis dro i gang Black:

«Close the curtains, pull the shades down low. Turn around and slam the door when you go, cause I don't want you to see me»


Det var et trøkk og en intensitet jeg aldri tidligere hadde opplevd under en konsert. Epoken med heavy-rock i store haller sluttet for min del denne høstkvelden i 1988. Jeg hadde sett lyset i form av Dream Syndicate.

Tilbake til nåtiden. Skal man minnes eller kanskje utforske bandet idag, er det greit å starte med debutalbumet The Days of Wine and Roses, som er en gjenklang av Velvet Underground. Medicine Show fra (–84), eller den forrykende Live at Raji’s fra 1989 er også fine steder å starte.

Ghost Stories fra 1988 er nok ikke på det nivået, men jeg synes fortsatt det er et bra album. Om ikke helheten, så i hvertfall mange av låtene holder et meget bra nivå den dag i dag. Er villig til å hevde at Ghost Stories er et av 80-tallets ufortjent oversette album. Derfor vil jeg at du skrur lyden høyt, høyt opp og lytter til Black fra Ghost Stories. Min personlige killerlåt på alle vorspiel mens 80-tallet fadet ut, før 90-tallet og grungen skulle komme og forandre alt.





Comments

Comin' Through

Future Weathers er en helt fersk EP fra Philadelphia-bandet The War On Drugs. Bandet har på tross av et flott debutalbum, Wagonwheel Blues, havnet i skyggen av Kurt Vile. Vile var nemlig med å starte bandet i 2003, men har gjort seg mer bemerket som soloartist enn bandet har maktet. Låten Comin’ Through kan absolutt bidra til å snu dette. Fin låt!

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Blank Passports

Hallelujah The Hills
Creative Commons foto fra g33kgrrl på Flickr

Artist: Hallelujah The Hills
Track: Blank Passports
Album: Colonial Drones / Misra Records / 2009





Hallelujah The Hills er en obskur lavbudsjettkomedie fra 1963, og det er et indieband fra Boston. Filmen har jeg aldri sett, men bandet har jeg hørt en god del på den siste uka, og de har begeistret meg stort. Med sin fuzzy lo-fi power-pop, krydret med brass, minner de litt om Neutral Milk Hotel(hvor ble de av?), mens de på låter som The Might Come Back Club og Put the Gurus in Charge får meg til å lure på om vokalist og låtskriver Ryan Walsh er Conor Oberst’s ukjente bror.

Colonial Drones, som sporet Blank Passports er hentet fra, er oppfølgeren til debutalbumet Collective Psykose Begone som kom ut i 2007. Begge platene er utgitt på Misra Records
Dette er en riktig fin og variert plate med gode låter, sonisk gitarrock, cello, messingblås og den fine egenskapen at den vokser etter noen lyttinger. Det er alltid et kvalitetsstempel. Hallelujah!

Comments

Mother (Danzig cover)

Tape Deck Mountain “Mother” from Charles Bergquist on Vimeo.



The Tape Deck Mountain er et relativt ferskt post-rock/noise-band fra San Diego. Den første fullengderen Ghost, ble utgitt på Lefse Records i november 2009, og kan sjekkes ut her: iTunes Wimp Spotify
Mother, som er en coverlåt av Danzig, er ikke inkludert på albumet, men fra en liveinnspilling i Stereo Disguise Recording Lab i San Diego, oktober 2009. En knallsterk låt og nok et eksempel på trioformatets fortreffelighet.



Comments

Heart of Darkness - R.I.P. Mark

100308-Mark_Linkous
Mark Linkous – CCFlickr-foto: DG Jones

Artist: Sparklehorse (US)
Track: Heart of Darkness
Album: Vivadixiesubmarinetransmissionplot / Capitol / 1995





Mark Linkous tok sitt eget liv lørdag 6. mars. En trist nyhet som berørte meg dypt. Han valgte dermed samme utvei som sin musikalske partner fra albumet Dark Night of the Soul, Vic Chesnutt.
Linkous har vært døden nær tidligere. Under en turné i London havnet han i koma etter å ha tatt en blanding av valium og antidepressive medikamenter, noe som lenket ham til rullestol i et halvt år. Etter flere operasjoner kom han seg til slutt på beina igjen, og ga ut Good Morning Spider. En sterk plate, farget av omstendighetene.

Jeg fikk bare sett Linkous på scenen én eneste gang, og jeg husker fortsatt godt den mørke høstkvelden i 1998 på John Dee, hvor Linkous aka Sparklehorse spilte sammen med Neutral Milk Hotel.

Linkous ble 47 år, og var visstnok så godt som ferdig med innspillingen av sitt nye album på Anti Records.
Comments

Aussie girls - noisy girls

Jeg vet nesten ingen ting om Beaches, og heller ikke stort om Melbournes musikkscene, bortsett fra at den har fostret Nick Cave’s legendariske The Birthday Party. Beaches er et rendyrket jenteband med gitaristene Alison Bolger, Antonia Sellbach og Ali McCann, Karla Way på trommer og bassisten Gill Tucker. Sistnevnte går under det kreative artistnavnet Spider Vomit.

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Unseen Power of the Picket Fence

Organisasjonen Red Hot Organization – som ble grunnlagt for å bekjempe AIDS-epidemien gjennom populærkultur – har gitt ut mange gode samleplater innenfor flere musikalske sjangere. I 1993 kom samleplaten No Alternative med det ypperste av amerikanske alt.rock-artister, og hvilken samleplate det ble! Nesten uten dødpunkter triller den ene godbiten ut etter den andre, fra band som var med på å definerer 90-tallets alt.rock-scene. Band som Sonic Youth, Soundgarden, Buffalo Tom, Smashing Pumpkins og Jonathan Richman bidrar her med b-sider, uutgitte spor, live-innspillinger og nyinnspilte låter.

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

We Came to Dance

Amerikanske punkband av nyere dato møter jeg stort sett med et likegyldig skuldertrekk, eller et stort gjesp. New Jersey-kvartetten The Gaslight Anthem er ett av unntakene. Årsaken til at dette tiltalte meg kan være den åpenbare påvirkningen fra New Jersey’s store sønn, som løfter Gaslight Anthem opp fra post-punkens gemene hop og plasserer dem nærmere heartland-rocken.

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments