A Beat Generation

Det skjedde i 1986. Romfergen «Challenger» eksploderte i et hav av røyk rett etter take-off, den tragiske Vassdal-ulykken førte til at 16 norske soldater aldri skulle vende hjem, og midt oppi alt dette blomstret den norske rockescenen som aldri før.

Det var 80-tallets beste norske musikkmagasin, Beat (sorry Rønsen), som unnfanget idéen om å promotere de mest spennende bandene som poppet opp på norske rockescener. Beat stod også for utgivelsen av albumet, og jeg tror det ble med denne ene LP-utgivelsen. CD-samlinger derimot, skulle det etterhvert bli flere av.

Hvordan står samlingen seg i dag, nesten 30 år etter? Jeg legger stiften på rillene og spisser ørene mens tidsmaskinen durer av sted..

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Lonnie Holley

Afroamerikaneren Lonnie Holley vokste opp i fattigdom under kaotiske omgivelser i 50-tallets Birmingham, Alabama. Som nr 7 i en søskenflokk på 27(!) måtte han starte å livnære seg selv fra han var 5 år gammel og ble effektivt frarøvet en normal barndom. I voksenlivet har han også levd et liv utenfor normale rammer, og det er gjerne hos slike individer at det skapes grobunn for interessante uttrykksformer.

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Community Mantra

Texas-bandet Tripping Daisy var aktive gjennom hele 90-tallet uten å påkalle nevneverdig oppmerksomhet. Muligens med et lite unntak av singelen I Got A Girl fra 1995, som etter min mening er en pregløs sing-along punklåt som yter bandet liten rettferdighet.
blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Trieste

GiftsFromEnola
Gifts From Enola – Photo © Gabeface, used with permission

Artist: Gifts From Enola
Track: Trieste
Album: From Fathoms / The Mylene Sheath / 2009





Dette har jeg egentlig hørt mange ganger før – men så er det så fordømt energisk og fengende at jeg lar meg rive med på samme måte som første gangen Mogwai eksploderte i gitarstøy foran meg på Øya-festivalen en varm soldag i 2003.
Formelen er gjennomprøvd. Instrumental post-rock hvor gitarer og trommer dominerer lydbildet. Rolige passasjer, heavy riff, skiftende stemninger og temposkifter. Cinematiske lydlandskaper som bygger seg sakte opp, blir monumentale og massive før det hele eksploderer i gitarstøy. Tenk en blanding av Explosions In The Sky og ISIS eller Mogwai og This Will Destroy You. Ja, omtrent der ligger Gifts From Enola.

De er et relativt ferskt band fra Virginia som startet i 2006 og ga ut det egenproduserte debutalbumet Loyal Eyes Betrayed the Mind samme år.
Nå er de plukket opp av det uavhengige plateselskapet The Mylene Sheath, som har delvis spesialisert seg på post-rock/metal-sjangeren, og i juni i år kom albumet From Fathoms ut, hvor altså låten Trieste er hentet fra. En episk perle på 12 minutter!
Comments

Blood

clipd_beaks_2

Artist: Clipd Beaks (US)
Track: Blood
Album: Realized / Lovepump United / 2010





Oakland-baserte Clipd Beaks slipper sitt tredje album Realized på indieselskapet Lovepump United den 26. januar.
Dette er oppfølgeren til det ufortjent oversette albumet Hoarse Lords fra 2007, som absolutt er verdt å sjekke ut!
Stilmessig er bandet vanskelig å plassere, slik det ofte er med nye spennende band. Tidvis minner de om en tidlig utgave av Sonic Youth. Obskur og psykedelisk noise-rock med kaotiske og dronete trekk, men her finnes også referanser til 70-talls vestkystrock.

Forsmaken på det kommende albumet er altså låten Blood. Låten bærer bud om et band i modning, som fortjener oppmerksomhet fra alle som følger den amerikanske indie-scenen. Kanskje blir 2010 et gjennombruddsår for Clipd Beaks?

“Sounds perfectly fuzzed to these ears” sier Stereogum. Jeg setter på meg hodetelefonene, skrur opp lyden, lener meg tilbake og smiler samtykkende.
Comments

Buñuel

califone
Tim Rutili, Califone – Flickr foto: Kyle Sacks med Creative Commons

Artist: Califone
Track: Buñuel
Album: All My Friends Are Funeral Singers / Dead Oceans / 2009





Califone er et spennende band som har levert god og egenartet musikk siden 1998, og som er vanskelige å plassere på det musikalske kartet. Alltid flott arrangert med et mylder av detaljer i lydbildet.
Frontfigur Tim Rutili startet Califone som et soloprosjekt etter at hans forrige band Red Red Meat ble oppløst, men med forskjellig besetning har Rutili holdt «soloprosjektet» gående i snart 13 år.
De seiler oftest under post-rock fanen, men på låten Buñuel høres de like gjerne ut som Jay Farrar/Son Volt i god gammel form. Låten er en hyllest til filmskaperen Luis Buñuel, og albumet All My Friends Are Funeral Singers er også soundtracket til en film med samme navn – som skal vises på Sundance Film Festival 2010.
Se traileren: All My Friends Are Funeral Singers,

«In an underground music landscape where 140 characters equals “journalism” and lone MP3s propel bands to momentary internet stardom, bands are here today and gone tomorrow» – califonemusic.com



Comments

Lovers In Love

Det langstrakte dalføret Vestre Gausdal, som ligger i Oppland, har opp gjennom historien både fostret og huset mange storheter. Jeg nevner i fleng; Vis-Knut(en slags 1800-tallets Snåsamann), Kaptein Kraabøl(sjøkaptein og slektsgransker), Otto Von Porat(OL-gull i boksing 1924. Han bodde visstnok på Veisten gård & pensjonat i en periode), Olaf Mikkelsen(dikter), Hans Aanrud(forfatter) og Benifax(verdenskjent fakir). Det siste tilskuddet til denne meget eksklusive listen, må uten tvil være Arne Martin Barlund. I flere år allerede har denne mannen, med bandet sitt Yoyoyo Acapulco, sjarmert folk i senk gjennom sitt underfundige pop-univers.
blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Black – musikalsk oppvåkning

Dream.Syndicate-Sardines


Artist: Dream Syndicate (US)
Track: Black
Album: Ghost Stories / Enigma / 1988





Midt i en tidkrevende omorganisering av platesamlingen ble jeg sittende og spille noen gamle plater med Dream Syndicate – som har stått og samlet støv i snart 20 år. Dream Syndicate var et av de klassiske amerikanske gitarbandene, aktive gjennom det meste av 80-tallet. De var et alternativt rockeband før «alt.rock» var blitt et begrep, med utspring fra Paisley Underground-bevegelsen i post-punkens Los Angeles.



I starten var de tydelig influert av Velvet Underground, mens de etter at Kendra Smith forlot bandet tonet ned den litt primitive punk-attityden – og fikk en litt annen karakter – der blues- og country-tradisjonene ble mer fremtredende. Om de lignet på Velvet Undergroud i starten, så slektet de nok mer på Crazy Horse og Byrds senere i karrieren.

Karl Precoda, Kendra Smith, Dennis Duck, og frontfigur Steve Wynn på vokal/gitar utgjorde besetningen i starten. Siden ble Kendra Smith erstattet av David Provost, og Precoda av Mark Walton.
Etter en liten pause gjenoppstod Dream Syndicate med Wynn, Duck og Walton, men nå med Paul B. Cutler på gitar. Det var denne besetningen som gjestet Oslo i 1988, og denne besetningen som avsluttet kapittelet Dream Syndicate for godt.

Min første skjellsettende konsertopplevelse kom med nettopp Dream Syndicate – på klubben Sardine’s i Oslo – på Ghost Stories-turnéen i 1988. En konsert som ble hamret inn i hukommelsen til tonene fra Paul B. Cutler’s penetrerende gitarlyd. For meg en grensesprengende opplevelse, og en slags musikalsk oppvåkning.
Frem til denne konserten hadde jeg fartet mest rundt på konserter med heavy-metal og hardrock-ikoner som Iron Maiden, Metallica, AC/DC, Marillion og Gary Moore. I store anonyme idrettshaller, og alltid med en viss distanse til bandet. Nå stod jeg plutselig ansikt til ansikt med musikerne, og fulgte hver enn bevegelse, hvert et trinn på Sardine’s lave scene. Tror jeg kunne ha telt svetteperlene i pannen på Steve Wynn mens han på manisk vis dro i gang Black:

«Close the curtains, pull the shades down low. Turn around and slam the door when you go, cause I don't want you to see me»


Det var et trøkk og en intensitet jeg aldri tidligere hadde opplevd under en konsert. Epoken med heavy-rock i store haller sluttet for min del denne høstkvelden i 1988. Jeg hadde sett lyset i form av Dream Syndicate.

Tilbake til nåtiden. Skal man minnes eller kanskje utforske bandet idag, er det greit å starte med debutalbumet The Days of Wine and Roses, som er en gjenklang av Velvet Underground. Medicine Show fra (–84), eller den forrykende Live at Raji’s fra 1989 er også fine steder å starte.

Ghost Stories fra 1988 er nok ikke på det nivået, men jeg synes fortsatt det er et bra album. Om ikke helheten, så i hvertfall mange av låtene holder et meget bra nivå den dag i dag. Er villig til å hevde at Ghost Stories er et av 80-tallets ufortjent oversette album. Derfor vil jeg at du skrur lyden høyt, høyt opp og lytter til Black fra Ghost Stories. Min personlige killerlåt på alle vorspiel mens 80-tallet fadet ut, før 90-tallet og grungen skulle komme og forandre alt.





Comments

Dark Night of the Soul

dark night of the soul

Artist: Danger Mouse, Sparklehorse & David Lynch
Track: Dark Night of the Soul





Dark Night of the Soul er albumet som kanskje aldri kommer i salg grunnet en uoverenstemmelse mellom artistene og plateselskapet EMI.
I tillegge til Danger Mouse og Sparklehorse som har skrevet albumet, bidrar en rekke kjente artister på dette prosjektet. Blant bidragsyterne finner vi størrelser som Iggy Pop, Vic Chesnut, Suzanne Vega, Nina Persson og Grandaddy’s Jason Lytle.

På tittelsporet – som også avslutter albumet – er det selveste David Lynch som står bak mikrofonen. Dark Night of the Soul skulle også gis ut som en spesialutgave med et opplag på 5000 eks., der en fotobok med bilder tatt av mesterregissøren skulle inkluderes.
Fotoboka er i salg, sammen med en tom CD-R merket "For Legal Reasons, enclosed CD-R contains no music. Use it as you will"
Musikken er fortsatt ikke utgitt, men hele albumet kan i skrivende stund streames hos NPR



Comments

Aussie girls - noisy girls

Jeg vet nesten ingen ting om Beaches, og heller ikke stort om Melbournes musikkscene, bortsett fra at den har fostret Nick Cave’s legendariske The Birthday Party. Beaches er et rendyrket jenteband med gitaristene Alison Bolger, Antonia Sellbach og Ali McCann, Karla Way på trommer og bassisten Gill Tucker. Sistnevnte går under det kreative artistnavnet Spider Vomit.

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments

Unseen Power of the Picket Fence

Organisasjonen Red Hot Organization – som ble grunnlagt for å bekjempe AIDS-epidemien gjennom populærkultur – har gitt ut mange gode samleplater innenfor flere musikalske sjangere. I 1993 kom samleplaten No Alternative med det ypperste av amerikanske alt.rock-artister, og hvilken samleplate det ble! Nesten uten dødpunkter triller den ene godbiten ut etter den andre, fra band som var med på å definerer 90-tallets alt.rock-scene. Band som Sonic Youth, Soundgarden, Buffalo Tom, Smashing Pumpkins og Jonathan Richman bidrar her med b-sider, uutgitte spor, live-innspillinger og nyinnspilte låter.

blogEntryTopper Read More & listen!
Comments